DIS-Norge
 
  English Norsk  

En innvandrerfamilie i Oppland på 1700-tallet

Det første glassverket i Norge, Nøstetangen på Hokksund i Eiker, ble startet opp i 1741. I løpet av 1700-tallet kom i alt sju glassverk i drift. Tre av disse lå i nåværende Oppland fylke - på Jevnaker og Biri og i Fåberg. I 1806 startet produksjonen ved det fjerde Opplands-glassverket, Gjøvigs glassverk i Vardal. 

Glassverk på østlandet

Siden Norge ikke hadde noen tradisjon for glassproduksjon var det nødvendig å hente fagfolk fra utlandet. Totalt regner jeg med at det kom ca 100 utenlandske glassverks- arbeidere til Norge i tidsrommet 1741-1801. En del av dem hadde med seg koner og barn slik at totaltallet av innvandrere ved glassverkene trolig lå rundt 175.

Hvordan tilpasset de utenlandske glassblåserne seg til norske omgivelser?

Ble de etter hvert som nordmenn flest eller forble de fremmede? Knyttet de tette forbindelser med lokalbefolkninga eller holdt de seg for seg sjøl? Hva slags tilhørighet hadde innvandrernes barn og barnebarn? Gikk de i ett med det norske omlandet eller opprettholdt de et særpreg?

Disse problemstillingene har jeg behandlet i en hovedoppgave i historie: "Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741-1865). En undersøkelse av etnisk identitet". Jeg har fulgt innvandrerfamiliene gjennom noen generasjoner og bl.a. undersøkt giftermålsmønster, faddervalg og navneskikk. Innvandrere ved de norske glassverkene fulgte langt på vei en ikke-assimilerings strategi. De beholdt sin utenlandske navneskikk, faddere og ektefeller ble svært ofte valgt innafor egen gruppe. Det finnes eksempler på at helt opptil tredjegenerasjons innvandreretterkommere kunne bli omtalt som "tyskere". Det var altså en integreringsprosess som strakte seg over flere generasjoner. Den gikk langsomt, men trolig nokså smertefritt.

Når en så vidt liten innvandrergruppe - anslagsvis 175 personer i tidsrommet 1741-1801 - opprettholdt et særpreg gjennom mange generasjoner, hadde det ganske sikkert nær sammenheng med den sterke yrkesstoltheten blant glassblåsere. Innvandrerne beskyttet yrket effektivt for seg sjøl og sine etterkommere. Så seint som i 1865 hadde flertallet av glassblåsere ved norske glassverk en slektstilknytning til de tyske og engelske innvandrerslektene som kom på 1700-tallet.

Glasshytte

Mange slektsgranskere i Oppland vil støte på glassverksfolk bakover i slekta. Under arbeidet med oppgaven har jeg hatt god hjelp av etterkommere etter de første glassblåserne. Når jeg nå er bedt om å presentere en del av materialet mitt på DIS-Opplands hjemmeside, vil jeg ta utgangspunkt i den tyske glassblåserfamilien Runge.

Da får jeg samtidig anledning til å fortelle noen historier som det ikke ble plass til i oppgaven min. Det finnes relativt mye dokumentasjon om familien Runge i glassverkenes arkiver. Familien var på mange måter nokså typisk Med små variasjoner kunne trolig historien om denne familien blitt fortalt også om andre glassblåserfamilier på samme tid.

Da familien Runge kom til Norge

Glassblåseren Johan Friederich Runge kom til Norge i mai 1780 sammen med tre andre tyske glassblåsere. Norge hadde hatt glassverksdrift i nær 40 år, men i løpet av den tida var det bare utlært en fire-fem norske glassblåsere. Arbeidsgiverne la hele tiden vekt på å lære opp norsk arbeidskraft. Et viktig motiv for det var å redusere lønna. Men mye tyder på at glassblåserne saboterte opplæringa av nordmenn. Ved driftsutvidelser var det fortsatt nødvendig å importere kvalifisert arbeidskraft.

Glassflasker fra Hadeland

De nye tyske glassblåserne som kom i 1780, kunne både blåse vindusglass og flasker. Johan Friederich Runge var fensterglasstrekker, det vil si at han tok seg av sluttprosessen med å omdanne den oppblåste glassylinderen til en plan flate som seinere kunne skjæres opp til vindusruter.

Runge og de tre andre glassblåserne reiste med båt fra Lübeck over København og videre til Christiania. I Christiania ble de tatt hånd om av glassmagasinets leder som sørget for losji og hjalp dem med reisen videre til Hadeland. Forvalteren på Hadeland ble bedt om å sette dem i arbeid straks for å prøve ut hva de kunne. Etter kort tid ble Johan Friederich Runge sendt videre til Biri.

Johan Friederich Runge var noen og førti år da han kom til Norge. Han var gift og hadde fire barn. Familien ble igjen i Tyskland. Runge har trolig lovt å sende penger hjem jevnlig, og kanskje var planen også at familien skulle komme etter nokså snart. På framreisen ba han og de andre arbeiderne om et forskudd for å "remittere sine etterlatte familier". I desember 1780 sendte han ti riksdaler til familien, muligens også i februar 1781. I det siste tilfellet er det ikke angitt hvilken glassblåserfamilie som skulle ha pengene som ble sendt via kompaniets forretningsforbindelse i Lübeck. Men etter det ble tydeligvis kontakten med familien brutt. Johan Friederich Runge var nok en dårlig brevskriver. Kanskje hadde han også problemer med å avse penger. I alle fall lot han ikke høre fra seg.

Etter ni måneders taushet skrev kona hans, Hanna Eleonora Runge et brev til ektemannen med et følgebrev til kompaniet. Brevene er ikke bevart, men innholdet i brevet til kompaniet er referert i et brev til forvalteren på Biri. Det heter at fru Runge beklaget seg "over Mandens Stiltienhed og at han ej efter Løvte har sendt henne noget til Underholdning for sig og mange Børn." Carsten Anker i Kompaniet sendte henne et vennlig brev hvor det ble opplyst at mannen befant seg på Biri og at alt sto bra til. Anker skrev også at han straks ville gi mannen en påminnelse om at han burde sende noe av sin ganske anseelige fortjeneste til kone og barn. Brevet til forvalteren som ble sendt samme dag, inneholder imidlertid ikke noe pålegg om å gi den sviktende familieforsørgeren en oppstrammer. Carsten Anker videresendte fru Runges brev til ektemannen med følgende kommentar: "Skulle han nu ville sende henne noget da maa det sendes herned til Administrationen".

Glassblåsere i arbeid

For Runge har trolig konas påminning vært tilstrekkelig. Han har tydeligvis også nokså snart tatt initiativ for å få familien til Norge og truet med å reise hjem hvis det ikke gikk i orden. I april 1782 gjorde han en avtale med kompaniet om at han skulle bli i Norge hvis han fikk godtgjort 40 riksdaler til konas og barnas reise til Norge. Som motytelse forpliktet han seg til å lære opp en av sønnene uten betaling slik at han kunne "træde i faderens Stæd".

Gjennom en forretningsforbindelse, Godtlob Rohn i Lübeck, sendte kompaniet fru Runge et brev og 20 riksdaler i reisepenger. Avtalen var at hun skulle få de resterende 20 riksdaler når hun kom til Lübeck og foreviste brevet for Godtlob Rohn.

Vanligvis har vi ikke opplysninger om hvilke glasshytter de tyske glassblåserne kom fra. Det er heller ikke lett å oppspore glassblåserne i det opprinnelige hjemlandet. De flyttet mye rundt i Tyskland også, og etternavnet er ofte felles for store glassblåserslekter. Navnet Runge finnes ved glassverk over hele Nord-Tyskland. Brevvekslingen med fru Runge gjør at vi i dette tilfellet har et godt spor. Hun og barna oppholdt seg på Hemmendorpher (også kalt Ammendorfer) glasshytte i "det Hannoverske". Jeg har ikke klart å lokalisere Hemmendorpher glasshytte med sikkerhet, men jeg tror at den kanskje kan ha ligget i en liten by som kalles Salzhemmendorf i nærheten av Hameln, sør for Hannover. Denne byen er kjent for både kullgruver og glassverk fra gammel tid.

Vi vet heller ikke sikkert når familien kom til Norge. Av korrespondansen framgår det at kompaniet regnet med at Runge-familien skulle komme sammen med et følge på fire glassblåsere og en skjører som reiste til det nystarta Hurum-verket sommeren 1782. Men familien finnes ikke med blant de personene som kompaniet ba om å få pass til i Lübeck og København i juli 1782. Trolig kom fru Runge og barna - Lovise, Ludvig, Charlotte og Henrik - litt seinere på året. Vi vet med sikkerhet at de var i Norge i 1784 for da ble en av døtrene, Johanne Sophie Carlotte Christiana Runge, konfirmert på Biri 15 år gammel. Hun var trolig den yngste av barna og kanskje den eneste som ikke var konfirmert før familien reiste fra Tyskland.

Familien Runges liv ved norske glassverk

Hvordan var det for familien å gi seg ut på en så lang reise til et fremmed land som de trolig ikke hadde hørt om før? Og hvordan opplevde familien de første åra i Norge? Vi har ingen kilder som sier noe om det. Men kanskje var ikke overgangen så stor som vi har lett for å tro. Tyske glassblåserfamilier var vant til å flytte over lange strekninger innafor hele det tysktalende området. De var også vant til å være "annerledes" og fremmede i lokalmiljøet i Tyskland. De tyske glassverkene var temmelig lukkede miljøer med begrenset kontakt med landsbygdsbefolkninga i området. 

Glasshytte, interiør

På Biri møtte familien Runge andre tyske innvandrere som delte en felles glassblåser- kultur. Det var riktignok mange andregenerasjonsinnvandrere på Biri i 1780-åra, men vi har vitnemål om at også andregenerasjonsinnvandrere kunne snakke tysk. Det er altså ikke sikkert at omstillingsproblemene for familien var så store.

Johan Friederich Runge møtte arbeidsforhold og arbeidsorganisering som var lagt opp etter tysk modell. Og trolig kunne fru Runge drive sitt glassblåserhushold omtrent på samme måte som hun hadde gjort i Tyskland. Ved glassverket fikk familien ganske sikkert en liten hageflekk hvor de kunne dyrke grønnsaker og poteter til husholdningen slik de var vant til hjemmefra. Slakt kjøpte de av bøndene i omegnen. Det framgår av oversikter over utbetalte lønnsforskudd til slaktetida. I 1787 fikk Johan Friederich Runge et lønnsforskudd på 25 riksdaler for å kjøpe inn vinterprovisjon.

Sønnene ble nok raskt satt i arbeid i glasshytta og trolig hadde også fru Runge og døtrene småjobber med innpakking av glass, og annet forefallende arbeid på glassverket. Det har vært vanlig å hevde at det stort sett var enker som hadde slike jobber, og at småjenter ikke ble brukt som arbeidskraft på glassverkene før på 1800-tallet. I glassverkenes arkiver har jeg imidlertid funnet flere eksempler på at glassblåserkoner kunne jobbe som "innbindersker", det vil si at de pakket inn glass i halm. Det finnes også lønnsutbetalinger til glassblåserdøtre.

Familien Runge ble på Biri til 1789. Da virker det som om Johann Friederich Runge på en eller annen måte røk uklar med forpakter Kauffeldt. Han fikk ikke fornyet kontrakt og ble overført til Schimmelmanns glassverk som lå på Hurum. Den eneste av familien som ble igjen på Biri, var trolig sønnen Henrik. Han rykket opp fra avkloppergutt til den nederste posisjonen på glassblåserstigen - anfanger i 1787. I 1789 ga Kauffeldt ham lærekontrakt. En gang rundt 1795 flyttet ekteparet Runge videre fra Hurum til Hadeland. Johan Friederich Runge døde der i 1799, 63 år gammel. Fru Runge (i folketellinga kalt Soffie Eleonora Runge) bodde som enke og pensjonist på Hadelands glassverk i 1801. 

Runge-barnas giftermål

Glassblåser, gravering

Giftermålsmønsteret til de fire Runge-barna fulgte det som var vanlig i glassblåserfamilier både i Tyskland og i Norge. En glassblåser giftet seg helst med en glassblåserdatter. Begge Runge-døtrene giftet seg med sønner i tyske glassblåserfamilier. Lovise Runges ektemann het Hans Heinrich Christoffer Wentzel. Han var trolig sønn av Hans Heinrich Wentzel som kom til Norge ca 1753. Hans Heinrich Wentzel var norsk gift. Charlotte Runges ektefelle Johan Jørgen Thegeler var født ved Aas grønne glasshytte i Sandsvær i 1762. Han var sønn av et tysk innvandrerpar.

Ettersom mange av innvandrerne var forholdsvis unge, ugifte menn, ble det et kvinneunderskudd ved glassverkene. Det var temmelig vanlig at innvandrerne giftet seg med norske kvinner alt i den første tida med glassverksdrift. I 1801 hadde ca halvparten av de tyske og tyskættede glassblåserne norsk kone.

Sønnene i Runge familien fulgte dette mønsteret. Henrik Runge giftet seg med Helene Margrethe Stabenfeldt. Hun var født i Norge, men hadde tilbrakt største delen av barndommen i Tyskland. Hennes far Heinrich Stabenfeldt vendte tilbake til Tyskland etter noen år i Norge, men søkte seg til Biri igjen i 1791. Ludvig Runge giftet seg med en Hadelands-jente, Olea Johannesdatter Nøklebye. Vi vet ikke hvor mye av norsk tradisjon Olea Johannesdatter tok med seg inn i ekteskapet med den tyskfødte glassblåseren, men trolig lærte hun av sin tyske svigermor og svigerinner hvordan et glassblåserhushold skulle drives og hvordan glassblåserbarn skulle oppdras. Glassverkene hadde fortsatt et sterkt tysk preg da Ludvig og Olea giftet seg i 1795. Det er rimelig å anta at den unge Olea måtte tilpasse seg glassblåserkulturen og skikken der hun kom.

Navneskikken

Runge-barna tok ikke opp norsk navneskikk. De gikk ikke over til patronymikonskikken som var den vanlige blant norske arbeidere ved glassverkene og i omlandet, men fortsatte å bruke sine utenlandske etternavn. De ga også barna sine tyskklingende fornavn som Caroline Antonette og Hans Balthasar Christopher, ikke Ole, Kari eller Nils som var svært vanlige fornavn i lokalmiljøet. Heller ikke Ludvig Runge som hadde norsk kone, ga barna sine vanlige norske fornavn. Det første norskpregede fornavnet jeg har funnet i familien, er Oline Runge, døpt i Vardal i 1835. Hun var sønnedatter av Ludvig Runge og Olea Johannesdatter Nøklebye og var nok oppkalt etter den norske farmoren med en litt mer moderne navnevariant. Etternavnet Runge finner vi noen ganger i kirkebøkene i en fornorsket form, Rogn. Det er vanskelig å si om familien sjøl brukte denne formen eller om det var prestene som forvansket navnet. Navneformen Rogn er brukt i kirkebøker både fra Biri, Hurum og Hurdal.

Ved folketellinga i 1865 finner vi ingen personer med navnet Runge eller Rogn ved de sju norske glassverkene som var i drift på denne tida. Så langt jeg har funnet ut, hadde Johan Friedrich Runge bare én sønnesønn som nådde voksen alder. Han var oppkalt etter farfaren og arbeidet ved Gjøviks glassverk. Denne Johan Fredrik Runge (d.y.) døde i 1847. Sønnen hans, Frantz Theodor, brøt tradisjonen med å la glassblåseryrket gå i arv fra far til sønn. Han arbeidet som snekker i Larvik i 1865. I folketellinga ble han registrert med den fornorskede navneformen Rogn.

Bare to personer er registrert med etternavnet Runge i folketellinga av 1865. Det dreier seg om døtre av Ludvig Runge, Justine f. i Vardal i 1815 og Lovise Charlotte f. i Vardal i 1817. Når innvandreretterkommere flyttet ut fra glassverkene var det vanligste at de fulgte norsk navneskikk. I 1865 var det fortsatt stort sett sånn at etternavn bare ble brukt i øvre sosiale lag og blant byhåndverkere. Frantz Theodor Rogn og Justine Runge passer inn i dette mønsteret. Justine arbeidet som husjomfru hos "provstenken" på Hamar. Det er mer overraskende at søsteren hennes som var gift med en smed i Vardal, hadde beholdt det tyske etternavnet. En tredje søster, Maren Sophie, f. på Jevnaker 1797, var gift med en husmann på Gran. Hun ble registrert i folketellinga som Rongsdatter, altså med en blandingsform av de to navneskikkene.

Sjøl om navnet Runge ikke fantes ved norske glassverk i 1865, bodde det fortsatt flere etterkommere av den første innvandreren Johan Friederich Runge der. Én av dem var Caroline Antonette Brauer på Biri glassverk. Hun var datter av Henrich Runge. På Hadeland arbeidet Johan Ludvig, Mikael og Christian Fredrik Wentzel som var sønnesønner av Lovise Runge.

Hvorfor kom familien til Norge?

Hvorfor valgte familien Runge å slå seg ned permanent i Norge. Den vanligste forklaringen har vært at de tyske og engelske glassblåserne ble lokket til Norge ved hjelp av svært gode lønnstilbud. Det er ikke tvil om at glassblåserne var en høytlønnsgruppe i Norge på 1700-tallet, men det var de i Tyskland og England også. Det er lite som tyder på at familiene fikk vesentlig høyere levestandard i Norge. Høy lønn kan neppe være den eneste forklaringen til at mange glassblåsere reiste utenlands. I annen halvdel av 1700-tallet begynte tyske glassverk å merke konkurransen fra utenlandske glassverk. Eksportmarkedet ble redusert ved at land som Sverige, Russland og Danmark-Norge bygde opp sin egen beskyttede glassindustri og stoppet importen av glassvarer. I Nord-Tyskland ble det også i denne perioden problemer med energitilførslen til glassverkene. Skogen ble etter hvert uthogd over store områder, spesielt i Mecklenburg og Pommern. Dette siste var imidlertid neppe en flytteårsak for familien Runge. De kom trolig fra et kullfyrt glassverk.

Historikeren Joan Scott har undersøkt et glassverk i Carmaux i Frankrike. Dette glassverket var lønnsledende, men glassblåserfamiliene derfra flyttet likevel til andre glassverk over hele Frankrike. Joan Scott mener at arbeidsorganiseringa ved glassverkene var en viktig årsak til flyttingene. Arbeidet i glasshytta ble lagt opp sånn at det ble lært opp langt flere glassblåsere enn det var plass til ved det enkelte glassverket. For en glassblåser som tok sikte på å sikre en av de øverste posisjonene i glasshytta for seg sjøl og sønnene sine, kunne det være nødvendig å flytte på seg. Ett av Johan Friederich Runges flyttemotiv kan ha vært knyttet til sønnenes framtid som glassblåsere. Han har nok også ønsket at døtrene skulle gjøre gode glassblåsergifter. I Norge var det et sterkt ekspanderende arbeidsmarked for glassblåsere på 1700-tallet.

De norske glassverkene hadde også en relativt god pensjonsordning. Det kan ha bidratt til at ekteparet Runge som var i begynnelsen av 40-åra ved utreisetidspunktet, fant det gunstig å slå seg ned i Norge.

Hva som egentlig førte til den store beslutningen om å emigrere, får vi neppe vite. Men hvis vi ser på hvordan barna klarte seg i Norge, ser vi at foreldrene lyktes med å sikre dem en trygg framtid innafor glassblåseryrket. Begge døtrene ble gift med glassblåsere. Charlotte Runges ektemann var hyttemester på Hurum-verket i 1801. Henrik Runge ble glassblåser på Biri. Ludvig Runge hadde et større handicap. Han mistet det ene øyet i 1787, trolig i en arbeidsulykke. Ludvig fikk et bidrag fra verkets pensjonskasse på fem riksdaler til å dekke noe av utgiftene til behandling hos feltskjær, men øyet sto ikke til å redde. Handicappet gjorde ham uegnet til å blåse vindusglass. Han fikk i stedet opplæring som flaskeglassblåser som var en betydelig enklere produksjonsgrein. Etter hvert ble Ludvig Runge sortérmester i Hurdal og trolig også ved Gjøviks glassverk. Sønnen Johan Fredrik etterfulgte ham i den jobben. Sortérmesterstillingen var en viktig og godt avlønnet posisjon ved glassverkene.

Fornorsking i løpet av 3-4 generasjoner

I 1865 var nok medlemmene av Runge-slekta - Johan Friederich Runges barnebarn og oldebarn - blitt nokså like nordmenn flest. I 1859 skrev en samtidig observatør, L.M.B.Aubert, at etterkommerne etter innvandrerne fra 1700-tallet var "i Sprog og Skikke aldeles …sammensmeltede med sine nærværende Landsmend". På 1700-tallet kom det stadig nye tyske glassblåsere til Norge. Det må ha bidratt til å opprettholde tysk språk og tyske tradisjoner. I tidsrommet fra ca 1810 til 1840-åra kom det nesten ingen nye tyske innvandrere til glassverkene. Tysk språk døde trolig ut i denne perioden. Men yrkestradisjonene var fortsatt levende. Vi vet også at den utenlandske opprinnelsen til glassblåserne ble omtalt og husket gjennom mange slektledd.

Trykte kilder og litteratur: 
Minken, Anne: Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741-1865). En undersøkelse av etnisk identitet. Oslo 2000 
Aubert, L.M.B.: "Hadelands Glasverk". I: Norskt Maanedsskrift. Christiania: 1859

Henke-Bockschatz, Gerhard: Nur mutig hin zur Feuerstelle!: Studien zum Arbeiterleben im Glasmacherort Gernheim an der Weser, 1812-1893. Hagen: v.d.Linnepe 1988 
Henke-Bockschatz, Gerhard: Glashüttenarbeiter in der Zeit der Frühindustrialisierung. Hannover: Hahn 1993
Wohlauf, Gabriele: Die Spiegelglasmanufaktur Grünenplan im 18.jahrhundert. Hamburg: Hansischer Gildenverlag, Heitmann 1981
Scott, Joan Wallach: The Glassworkers of Carmaux. Cambridge Mass.: Harvard University Press 1974

Utrykte kilder:
Riksarkivet: Kirkebøker for Biri, Hurdal, Hurum, Jevnaker og Vardal
Riksarkivet: Privatarkiv nr. 1
Fabrikkdireksjonen, A Direksjonen
Nr. 43 Kopibok 1780
Nr. 44 Kopibok 1781
Nr. 45 Kopibok 1781
Nr. 46 Kopibok 02.01 1781-27.12.1783

Handels- og kanalkompaniet, C. Administrasjonen i Christiania
Nr. 71 Kopibok 04.01.1787-31.12.1788
Nr. 72 Kopibok 23.07.1791 -23.07.1792

Riksarkivet: Privatarkiv nr. 580
Extract Protocol for Glasverkerne 1787-1790

Slektsgranskingsmateriale fra Odd Wentzel, Inger M. Hanssen og Liv Marit Haakenstad